Julestatus

Lillejulaften og siste dag på jobb før et par uhyre etterlengta fridager. Akkurat nå er jeg i nærheten av å være så sliten som jeg evner å være mens jeg fremdeles står oppreist. Og jeg kan presse det langt… Den siste måneden har fokus vært på en konferanse og et kurs. Vært i Gøteborg på kommuneforskerkonferanse og fått kjeft. Tror egentlig ingenting av det jeg leverte i paperet var duganes. Men det er vel det alt dette handler om; å ikke duge, bli satt på plass og dernest duge litt. I tillegg har jeg avsluttet kurset i vitenskapsteori som ble gitt tverrfakultært ved UiA. Leverte nettopp inn avsluttende paper. Nå har jeg ikke tenkt meg på verken kurs eller konferanse på ei lita stund!

Rett før jul var det også tid for å avlevere løypemelding til fakultetet. Jeg måtte rapportere på fremdrift – både på kurs, konferanser og arbeidet generelt. Vanskelig å vite hvordan jeg ligger an, men jeg har i alle fall tatt unna mange av de obligatoriske kursene, og det er jeg fornøyd med!

Nå tar jeg juleferie noen dager! God jul og godt nytt år!

Two more to go…

Noen merkedager forbigår i stillhet. Ettårsdagen for min tid som doktorgradsstipendiat var en av disse. Kanskje like greit, for nå er det under to år igjen før jeg – etter planen – skal være klar til å avlevere den ferdige artikkelsamlingen til kommisjonen. Går alt etterplanen, er sluttdatoen for stillingen min, 1. oktober 2013. Skremmende nærme, egentlig! Blir litt svett bare med tanken. Å ta en doktorgrad er ingen dans på roser. Det er tøft, med et enormt press – både for å prestere og for å prestere innenfor den tidsrammen du er tildelt.

Jeg tror jeg skal bruke de resterende to årene på å jobbe med doktorgraden. Kanskje det er litt viktigere enn denne bloggen? Så får jeg heller stikke innom her om tiden plutselig strekker til. Nå skal jeg forresten snart til Gøteborg på nordisk kommuneforskerkonferanse. Blir ikke mer sexy enn det…

Sommerkurs og sommerkonferanse

Der var sommeren over. Den var heldigvis full av regn, vind og små plussgrader. Det er det du ønsker deg når du vet at ferien i stor grad vil gå med til jobb, kurs og konferanse. Men jeg har sluttet å klage på ting jeg har valgt selv, og konkluderer derfor med at sommeren har vært strålende – uten forbehold. Jeg har vært ei uke i Oslo på metodekurs og ei uke i Finland på konferanse. Her har dere et kort referat fra hvordan det gikk!

Som en del av doktorgradsprogrammet mitt, så må jeg gjennomføre endel kurs. 10 credits i metode er en del, og i sommer reiste jeg ei uke til Oslo Summer School for å ta kurset Case Study Research med Andrew Bennett fra Georgetown University i Washington, DC. Sammen med rundt 30 andre PhD-studenter fra Europa og USA gikk vi gjennom ei uke med forelesinger om en rekke emner relatert til case study research. Siste dagen ble brukt til å presentere og kommentere på eksempler på research design som noen av kursdeltakerne hadde sendt inn i forkant. En nyttig øvelse og et bra kurs – både faglig og sosialt. Nå skal den neste måneden brukes til å jobbe med et reserach design som skal leveres inn for å få godkjent kurset. Det skal bygge på det paperet jeg litt senere på sommeren reiste på konferanse i Finland med.

Mye av doktorgradsarbeidet handler om å levere fra seg halvferdige dokumenter (knapt nok halvferdige…) og la mer eller mindre garva forskere hakke både paperet og deg ned i søla. Det er godt jeg er tykkhuda! I sommer deltok jeg på min første internasjonale konferanse: Nordic Political Science Congress, i Vasa, Finland. Denne konferansen arrangeres hvert tredje år, så jeg får den trolig bare med meg denne ene gangen. Her deltok jeg i gruppen “Deltagardemokrati”, sammen med åtte andre fra de nordiske landene. Det var satt av én time per deltaker, og jeg var (selvfølgelig) først ute. Selv om jeg ble kritisert og maltraktert opp, ned og i mente, så er det mye bedre enn om alle bare hatt satt tommelen i været. Her fikk jeg nyttige og grunnleggende kommentarer som jeg kan ta med meg hjem og jobbe skikkelig med i tiden fremover. Den viktigste bekreftelsen var at alle i stor grad var enige med meg i at dette er et fenomen det er verdt å studere. Men… Så jeg har nok å ta tak i!

Det var altså sommeren. Ikke så mye tid til sol og Sabeltann, men desto mer effektiv bruk av regnværsdagene. Nå kommer høsten og med den nærmer også tiden for ettårsevalueringen – altså det tidspunktet hvor jeg må se hvor mye jeg har fått gjort på det første året av min stipendiattid. Den tid – den sorg…

Høyde uten list

Nå har jeg vært stipendiat i snart 9 måneder. Den tilmålte tiden er tre år – altså har jeg fremdeles godt over to år igjen. Likevel får jeg stadig litt panikk. Det er nok sunt, men også litt stressende til tider. Nå har jeg kommet dit at folk rundt meg hele tiden spør hvordan det går, hvordan jeg ligger an og om jeg er i rute. De spørsmålene har fått meg til å forstå at å ta en doktorgrad for meg, det er litt som å hoppe høyde uten list. Et litt nølende “tja, jeg vet ikke, jo muligens“, er det nærmeste jeg kommer å antyde at jeg er i rute. Hvor er lista?

Jeg skjønte vel ganske fort etter at jeg begynte som stipendiat, at her fantes det verken en dummies-for-PhD-students, en ferdig tidsplan eller noen som fortalte meg hva jeg skulle gjøre til enhver tid. Heller visste jeg ikke hva som egentlig krevdes av meg. Jeg har heldigvis andre og mer erfarne stipendiater rundt meg, og jeg har en veileder som virkelig er uunnværlig. Likevel er det vanskelig å vite hvor jeg står til enhver tid. Hva skal jeg egentlig ha gjort etter det første året? I oktober må jeg nok forsøke å gjøre opp status. Jeg vil da forhåpentligvis ha gjennomført kurs tilsvarende minst 25 av de 37,5 kurs-creditsene jeg er pålagt å ta. Det er ikke så verst – tross alt. Men hva med egen forskning? Etter ett år har jeg i alle fall vært med på to konferanser med joint session der jeg har presentert paper. Det er da noe! Og forhåpentligvis har jeg kommet et stykke på vei med noe som kan nærme seg produksjon i form av artikler. Tanken på det er i alle fall besnærende! Om dette er å være i rute, det tror jeg er vanskelig å si. Det avhenger vel av hva jeg bruker de neste to årene på. Det finnes nok ingen fasit – ingen fast listhøyde til enhver tid. Heldigvis har jeg kollegaer og en veileder som styrer meg litt i riktig retning. 

Jeg tar stadig sats og hopper. Men jeg aner ikke om jeg hopper høyt nok. Det hadde vært fint med list, men det er jo litt spennende å prøve uten… Så lenge jeg ikke lander utenfor tjukkasen da!

Motivasjonen er tilbake!

Det ser visst ut til at jeg må senke ambisjonene for frekvens på innleggene til ett per måned. I alle fall foreløpig. Jeg må vel innrømme at motivasjonen de siste par månedene har vært en nedadgående pil. Progresjonen har vært så som så og jeg har stort sett stanga hodet i veggen og begynt å tvile på om jeg virkelig kan få til dette. Men, som hentet fra himmelen, kommer motivasjonen tilbake i løpet av tre vakre dager på instituttur til Sveits og Tyskland. Plutselig. Deilig. Nødvendig.

Vi var altså hele instituttet på tur til Zürich og Konstanz fra onsdag morgen til fredag kveld. Turen var en god kombinasjon av faglig input, instituttmøte og sosiale møteplasser. Alt var bra og alt var viktig. I alle fall for meg. Det er vanskelig å si hvorfor denne turen ga meg motivasjonen tilbake, men det gjorde den definitivt. I’m back! Det blir dårlig med sommerferie før til høsten (og da heter det vel strengt tatt høstferie…). Jeg skal på et metodekurs i Oslo siste uka i juli og den nordiske statsviterkonferansen i Finland i begynnelsen av august. Førstnevnte har paperfrist i etterkant – sistnevnte 1. august. Ergo blir det mye jobbing i sommer. Men det er helt greit. Jeg har jo fått motivasjonen tilbake!

Dypdykk i ny materie

April har vært måneden for å sette seg inn i et nytt felt. Jeg har (eller bør i alle fall ha) basiskunnskap om de fleste områdene innenfor statsvitenskapelige emner. Det betyr ikke at jeg kan mye om alt, men det betyr at jeg i alle fall har noen referanser til det meste. Likevel er det lite av dette jeg dykker dypt inn i. Det jeg nok kan mest om er lokaldemokratiet og politiske deltakelse. Ikke uventet siden dette er kjernen av det jeg forsker på. Men i relasjon til dette dukker det opp en rekke felt der jeg fortløpende må tilegne meg en viss dybdekunnskap. I april var det desentralisering og lokal autonomi som stod for tur. Det er ikke et fremmed område for meg, verken i praksis eller teori, men likevel ikke et område jeg er i nærheten av å ha spisskompetanse på. Nå arbeider jeg med en problemstilling der jeg benytter grad av lokal autonomi som uavhengig variable, og jeg har derfor forsøkt å lese meg opp på hva tidligere forskning sier om hvordan det kan defineres, kategoriseres og måles. Det har vært veldig nyttig, og veldig spennende. Fremdeles har jeg kun rørt i toppen av vannskorpa, og jeg gleder meg til å dykke videre ned i stoffet.

Jeg er avhengig av å lære nye ting, hver dag! I denne jobben får jeg mulighet til det. Tenk så luksus det er å kunne dykke uforstyrret ned i et fagfelt i ukesvis. Problemet er jo at en på et tidspunkt må få hodet over vannet igjen, og omsette det du lærer deg til noe anvendelig. Vi får se da – hvor mye jeg egentlig har lært.

SPSS – min hjertevenn

www.spss.com

Statistical Package for the Social Sciences. Eller SPSS som det helst kalles, elskes og hates. For det er nettopp det; enten oppfører det seg som din alle beste venn, eller så beveger du deg farlig nær grensa for innleggelse, oppkast og selvskading. Jeg husker det fra metode- og statistikkundervisningen både på bachelor og master. Den forbaska SPSSen. Det du måtte gjennom, men hatet som pesten. Helt til det plutselig løsnet. Da var det fryd og rødrosa blomsterputer. Og nå er jeg der igjen; i SPSS-verdenen.

Hittil i PhD-løpet mitt har jeg vært veldig teorifokusert, men som dere kan se av forrige bloggpost, så har jeg nå endelig begynt å røre ved empirien. Det er en god følelse selv om det egentlig står litt på stedet hvil akkurat nå. Jeg føler at jeg gjør veldig mye, men likevel ikke kommer noen vei. Er nok fordi jeg faktisk gjør en hel del – men at jeg sirkler rundt det jeg egentlig må kaste meg inn i. Det vanskelige – men viktige.

Heldigvis kan jeg leke meg i SPSS. Huske tilbake til hvordan du egentlig tolka en krysstabell, huske å prosentuere riktig vei, tvinge faktoranalysen til å finne tre komponenter og igjen bli komfertabel med det fryktinngytende begrepet ”multivariat regresjonsanalyse”. Jeg har funnet frem alle dummies-bøkene jeg eier og har innenfor temaet, og forstått at dette er litt som å sykle. Med det unntak at jeg ikke er veldig flink til denne formen for sykling da.

SPSS er kanskje ikke min nærmeste hjertevenn, men den sender meg stadig kjærlige blikk.